Øyvind Brandtsegg søler på kjøkkenet. Han tar mjøl, krydder og en del andre kjøkkenprodukter, drysser dem utover en glassplate og setter på strøm. Slikt blir det bråk av.
Brandtsegg er professor i musikkteknologi ved NTNU og en nestor i den punkete DIY-glade musikk-avantgarden i Trondheim. Han spiller på «instrumentet» sitt med å bikke fatet i ulike retninger og putte kabelkledde fingre i blandingen. Alt dette påvirker vibrasjonene og feedbacken, som sendes inn i Brandtseggs selvlagde lydmixmastere. «Ingen adaptive filtre», forsikrer han i presseskrivet, uten at jeg er helt sikker på hva det betyr. Det minner litt om «ingen kunstige tilsetningsstoffer». Det er sikkert andre ting jeg har misforstått også. Men jeg lytter.
Og det jeg hører er hylende atmosfæriske lydflater som endrer seg seigt og gradvis etter hvert som kanel og bakepulver blandes. Lydene han lager er nesten taktile, og oser av en slags fysisk energi.
Stykkene har ganske enkle forløp. Det er sjelden vi hører flere lydstrømmer samtidig, med unntak av et av sporene hvor det blandes inn tale og tekst (som for øvrig blir et litt rart stilbrudd). Formmessig er de dessuten ganske løse. Dette er kanskje den minst stringente av platene i Ballade klassisk denne gangen.
Men Brandtsegg har en dansende eleganse. Alt bråket høres levende og poetisk ut. Ola Nordal
via Ballade